du skal ha takk for å ta imot kona i denne gruppa du har for svangre kvinner med bekkenløsningssmerter og lignende (onsdager om morgenen). Første gang hun kom hjem fra en slik time sa hun riktignok at «det gjør vondt», og fra sine medsvangre søstre, for å si det sånn, skal hun ha hørt at de fortsatt fikk vondt av fysioterapien, hele dagen faktisk, etter å ha hatt time i fellesskap. Men jeg går altså ut fra at denne vondheten er av den konstruktive typen. Ukentlig fysioterapi, det høres ut som gode saker.
Også denne uka har mye handlet om konas voksende mage (se hennes mammaaablogg Nosso milagrinho). Jeg synger mine sanger, ikke til vinden nå lenger, men til nevnte mage, hvor Småen romsterer. Ja, for en uke siden (mener kona nå) følte hun ham bevege seg der inne for første gang – og i går, lørdag 12. mai 2012, følte jeg hen sannelig også. Kona hadde da X antall ganger bedt meg løpe til og plassere en hånd på magen hennes, til liten nytte. Men igår følte jeg det altså, riktignok ikke bevegelse, men et tydelig press mot magens yttervegg der innenfra. Om det var et bein, hodet eller ryggen kan jeg ikke si (heller ikke fruen). Men at det var Småen, det var det ikke tvil om. Seansen gjentok seg et par ganger senere på dagen, om enn med mindre spennkraft.
Av beibirelevante saker kan ellers nevnes at vi for noen dager siden fikk en kokebok i posten fra min bror, nærmere bestemt en kokebok med oppskrifter og angivelser for å lage beibimat fra bunnen av. Veldig god idé. Ellers møtte vi igår en venn av meg som er nybakt småbarnsfar og som brettet ut i nitidige detaljer om fødselen til sin kone (som i likhet med min brors kone fødte et flerkulturelt barn, slik vi også skal). Det hørtes rent fælt ut – barnet ble født i blå tilstand, med pusteproblemer og greier. Kona mi gikk bare ved siden av meg og nynnet, hun hadde visst hørt alt sammen nesten før. Ja ja, hva kan man gjøre, annet enn å krysse fingre og eventuelt tær (for de av oss som klarer denslags)? En siste ting som kan nevnes i avdelingen for ukas beibirelevante saker er at både kona og jeg har fulgt med på nyhetene om senaborter foretatt ved Rikshospitalet (var det ikke?), disse forferdelige historiene fra jordmødre som har blitt bedt om å la 22-23 uker gamle fostre ligge og utånde, mens andre nyfødte i akkurat samme stand blir tatt hånd om på best mulige vis, med 60% sjanse for å overleve. Slikt burde absolutt ikke forekomme.
Jeg merker at jeg nå er i ferd med å bli like springende i fremstillingen som min gravide og dertil noe bipolare kone, men dette er nå en gang en pappaaablogg, som i likhet med mammaaablogger kan tillate seg slike til dels usammenhengende utgydelser på rent proustisk manér. Denne uka hadde jeg tenkt å oversette deler av konas blogginnlegg fra denne uka, men det får være tror jeg – for snart er klokken halv fire og da er det på tide å gå i gang med middagslagingen, før min kjære far, den (nok en gang) kommende bestefaren, kommer på middagsbesøk.
Bare et kort frampek om neste uke: Da skal vi nemlig til ultralydundersøkelse igjen – og får forhåpentligvis vite om Småen er gutt eller jente. Dette har vi telt ned til, kan dere tro!
Helt til slutt får jeg by på en serie bilder. Det er vel ikke annet enn man kan forvente av en pappaaablogg. Det gjelder jo å være tro mot både genre og fruer.
Hallo? Hvem der?
Apropos pappaaaer, så mener kona hardnakket at jeg kommer til å bli en god far. Jeg undres hvorfor.
Vordende far lager ballade / gjør ablegøyer.
Det kan muligens ha med mine mer klovneaktige sider å gjøre. Med barn i haven skal det bli mange unnskyldninger til å leke, klatre og stå i, gitt!
Undertegnede far-in-spe i et mer balansert øyeblikk.
Men stort sett så gjelder det å ha føttene godt plantet på jorda. I hvert fall før, etter og innimellom alle disse sprellene.
Her er magen, uke 19 (ja du leste riktig: Se forrige ukes korreksjon om min hittil i overkant utopiske telling av uker).
Magen, uke 19 (faktisk).
- Magen, uke 19 (faktisk) 2.
- Magen, uke 19 (faktisk) 3.
- Magen, uke 19 (faktisk) 4.
pappaaablogg 