jeg søkte om pappaperm ca. 1. desember, med periode for pappaperm 1. januar til 24. juni (gradert, 80% permisjon og 20 % jobb). I skrivende stund er det 17. mars, og jeg har ennå ikke fått svar på søknaden, til tross for to purringer.

Det sies at vi har så gode velferdsordninger i Norge, og det er sant, det – når bare ikke byråkratiet tar overhånd på en helt meningsløs måte, slik som i dette eksempelet. For det er jo ikke en veldig komplisert søknad det dreier seg om, det burde være en rutinesak. Og likevel tar det mer enn tre og en halv måned å «behandle» (dvs. stort sett la ligge i en ulest bunke).

NAV skylder meg penger for 2 måneder og 17 dager – and counting…. men renter betaler de etter sigende ikke. Uansett, det dreier seg nå om store summer – og stakkars de som ikke har oppsparte midler å klare seg på i mellomtiden. Uhørt er det.

Min frustrasjon og irritasjon med NAV har gått i bølger de siste månedene. Man går lei av å være lei også. Men ** **** altså.

NAV form

Ja nå er vi vel kommet til uke 51 eller så. Gutten er heldigvis født, for 11 uker og tre dager siden (den 10. oktober). Og dermed settes det i hvert fall i denne omgang punktum for inneværende Pappaaablogg. Hvem vet, kanskje får man en gang i tiden anledning til å fortsette denne pappaaabloggingen. Men her og nå er det altså over og ut.

Han er en god gutt. Mye kunne sies om det, og mye sies om det, i det daglige. Det er en ny livsfase som har tatt til, man har rykket én generasjon opp, og samtidig blitt betydelig mer infantil i det daglige, ja i det daglige, mens det nattlige livet har antatt hittil uante former, i den grad det overhodet har struktur.

I dag har jeg lastet opp «Cecilia», sangen om jenta vi ikke fikk (i denne omgang i hvert fall). Du kan høre den på Picosong.

1. januar 2013, eller altså om tre dager, bærer det ut i pappaaapermisjon.

Og her er godgutten Matias Laurits, fotografert i heimen da han var noen få dager gammel:

IMG_5127

slik så du altså ut 32 uker og 5 dager ut i svangerskapet.

Først et lite gjesp?

Matias Laurits, 32 uker og 5 dager.

Og så en tenksom positur (som far så sønn?).

Matias, 32 uker og 5 dager.

 

så var pappaaa tilbake, etter ti ukers fravær (siste innlegg: Kjære politikere, uke 21). I skrivende stund er Matias Laurits kanskje 37 cm (utstrakt – eller 27,5 cm i sammenkrøllet tilstand) og veier nærmere to kg. Her gjelder det å bli klar! Så kona, hun strikker.

Strikkekone nøstestrikker til nøstebarn.

Til høyre der oppå sofaen ligger min barndoms teddybjørn, Titten Tei, som nå skal overrekkes til en ny generasjon Tønnessen. Så å si jevngammel med meg har han noe sånt som 36 år på bjørnebaken. I mangel av beibi i rommet fikk den godeste Tei prøve skjorta som kona lagde (flere plagg er alt klare).

Titten Tei (til venstre) og undertegnede.

Her om dagen gikk vi ellers gjennom en svær pose med brukt beibitøy som vi har fått overta fra en kollega av kona. Jeg ville sortere – og endte opp med ikke mindre enn 13 kategorier ulike klesplagg.

Beibitøygave fra Helenas brasilianske kollega. Obrigado!

Og sannelig ble ikke Stellas lillesøster, sønn til Bror og hans brasilianske kone, født i 15-tiden i går! Dermed er man igjen onkel og tante (nå til 5 i Norge, pluss 1 i Brasil) – og Matias Laurits sin nærmeste slektning i alder er født. Navn utbes.

Her er magene, uke 31 (hvorav den til venstre rommer 8 kg mer enn til vanlig, mens den til høyre den siste måneden har tatt igjen de 3-4 tapte kiloene fra Brasilturen i juni).

Magene, uke 31.

Så slank jeg har blitt!

Mer følger, om spark og sterke meninger (og Matias sin evne til å kjenne igjen stemmen min, og hånden min på magen til kona) og hikke og opp-ned-tilværelsen og mye mer.

nå må dere høre på fornuft. Det er jo en tendens til at synet på fosteret i mors mage kobles direkte opp mot hvilket syn man har på abort. Dermed snakker kåærreffere og lignende om at barnet blir til fra unnfangelsen av (som NB forekommer som følge av denne klassiske heteroseksuelle, i høyeste grad produktive seksualakten som Knut Arild Hareide, Mitt Romney og co. offisielt ønsker å fremholde som universelt og monopolistisk forbilde for ekteskapelige sysler (i motsetning til Dagrun Eriksen, Barack Obama og co, som er villige til å akseptere ‘same-sex marriages’)). Mens æssveere, arbeiderpartister og lignende typisk snakker som om barnet først blir til ved fødselen. Begge deler er i en viss forstand usaklig – og det burde i redelighetens navn være mulig å snakke helt åpent og faktisk om fosterets liv og verden. Mer om det om litt.

Denne uka har vi truffet min bror og hans likeså brasilianske kone som kona mi. De hadde i uke 28 eller så vært til privat ultralydundersøkelse, og fått med seg bilder og video i 3D.

3D-bilde fra ultralydundersøkelse (illustrasjonsfoto).

Det er fascinerende saker. Fosteret kommer veldig nært på. Og etter å ha sett slike bilder, hvem kan finne på å si at barnet først blir til ved fødselen? Mimikk og kroppspråk, inntrykk og uttrykk kan leses av. Og det blir klart at et foster, det er et levende vesen som alt har en vilje av et slag. Et viljestyrt vesen – ennå en tid for en stor del styrt av reflekser osv., men utvilsomt altså et lite viljesvesen. Det vi ser på slike bilder kan ikke avskrives som noen «celleklump».

Menneskelig embryo bestående av åtte celler.

Tidligere i utviklingen, før embryoet har blitt til et foster med rimelig utviklede organer, da kan man med en viss grad av rett snakke om celleklumper – ikke minst den aller første tiden. Men som alle som har lest en bok for vordende foreldre burde vite, blir denne celleklumpen raskt til et lite vesen som begynner å sanse.

Fra embryo til foster. Legg merke til halen.

Organer av ymse slag begynner å formes – i embryo-stadiet følger utviklingen et spor som er felles for/med svært mange dyr, og tydeligvis en utviklingsvei som gjenspeiler millioner av års evolusjon (denne embryogenesen er således «vanemessig» i den forstand at vi så å si gjentar livets utvikling i vår egen vekst og tilblivelse, selv om ikke alle disse stadiene, eller «utbretningene» (utfoldingene) har direkte nytte for våre spesifikt menneskelige organer). Vi har alle hatt hale på et tidspunkt! En tre ukers tid i hvert fall.

Menneskelig embryo med hale.

Det er fascinerende saker, og jeg synes ikke dette faktumet forringer menneskeverdet det grann. Vi begynner som celleklumper (og ikke hvilke som helst celleklumper, men celleklumper med potensialet til å bli organismer innprentet i hver cellekjerne), blir dyr, blir mennesker – og fra 20 uker og ut i svangerskapet i stadig større grad individer med særegne trekk. Fantastisk! Individuasjon anvendt på den menneskelige typen, fra livets tilblivelse til fullt utviklet individ (skjønt, fullt utviklet blir vi bare gjennom erfaring, og atter nye runder med vekst – og mennesket, det er i denne sammenheng et vesen som kjennetegnes ved at det fødes i nokså uferdig tilstand – i motsetning til mange firbente kan ikke vi stå opp og løpe (ev. krype) rundt fra første dag av).

Så politikere: Nå må dere holde opp med å konstruere ymse uvitenskapelig forståelse av fosterlivet, i politisk hensikt. Den politiske debatten om abort osv. får vi ta i etterkant, en slik diskusjon blir meningsløs om vi ikke først kan enes om noen grunnleggende fakta: Et foster er et vesen som lever, handler og sanser (såfremt det har utviklet en hjerne), og utover i svangerskapet i stadig større grad et erfarende (og livsdyktig) vesen.

Her er magen min, uke 1926 eller så.

Smil til fotografen!

Ja her er magene, uke 22.

Magene, 21 uker og 1 dag. Helena til Høyre.

her er ukas video, rettere sagt videoen fra forrige ukes ultralydundersøkelse. Videoen er laga av kona, som har valgt din sang «Ansiktet ditt» som akkompagnement.

 

nå etter ultralydundersøkelsen den 15. mai vet vi at det er deg vi går og bærer på (enkelte av oss, da). Du er en gutt – vår gutt.

Og du som du har utviklet deg de siste månedene.

Småen (nå kjent som Matias Laurits) uke 7, 12 og 19.

Tenk å bli til, sånn nesten fra intet. Som biosemiotiker som legger Umwelt-perspektivet til grunn mener jeg selvsagt at du ikke bare er til, men er omgitt av din egen subjektive erfaringsverden allerede. Bevisstheten din skal lenge være i utvikling, og mye av det grunnleggende er ikke på plass før du blir 1 år eller så. Men du lever, du sanser, du erfarer – allerede. Nå skal hørselssansen være utviklet. Og du drikker fostervann og pisser det ut, og smaker vel på det i prosessen? Jeg undres hvordan det smaker. Under ultralydundersøkelsen fikk vi sett øynene dine, som er i bevegelse allerede, selv om øyenlokkene ennå så å si er gjengrodd og ikke har åpnet seg. Hvilke toner av lys, skygge og farge er det du ser? Og så er det følelsen av balanse og bevegelse, som når kona mi (mora di) snur seg i sengen om natta – det er tydelig at du ikke er like tilfreds med alle liggestillinger. Dette som kona opplever som spark, det er kanskje heller en av hendene dine? Er det utforskning, dette, eller ligger det noe annet bak? Som foreldre kan vi vanskelig unngå å lete etter signaler, tegn…

Fra ultralydundersøkelsen 15. mai (uke 19): Helfigur, helfigur, hode.

Fosterlivet, det skal vi i høyeste grad ta på alvor (-1årsalderen, som vi må kalle den etter gjeldende nomenklatur). Det er ikke til å legge skjul på at det er noe eget ved å bli født, og være født – man begynner å puste, å spise og drikke ved bruk av munn og svelg, og nye horisonter åpner seg – mor opphører gradvis å være det landskap man først inngikk som en organisk del av. Men alt i fosterlivet er man et erfarende, handlende vesen, som gradvis opparbeider seg kjennskap til denne verden, og gradvis får et slags grep om livet.

Ultralydundersøkelsen tirsdag denne uka gjorde sterkt inntrykk. Jeg gikk som svimeslått eller nyforelsket resten av dagen og den første natten. Dagen etter spurte jeg meg hva som hadde skjedd dagen før, det føltes som om jeg hadde landet på Mars, skrev jeg på Face. Da noen så nevnte månelanding, som en slags assosiativ oppfølging, måtte jeg vedgå at dét ordet de siste årene har fått en annen og noe hulere klang (men utslippsfrie beibier, det er kanskje på sikt et mål?).

Senere i uka, nærmere bestemt fredag, gikk kona og jeg på Familiesenteret (henvist av jordmor), men det hadde vi visst forskjellig forståelse av, så det skar seg, viste det seg. Nok om det her og nå (vi er venner igjen nå).

Etter at det ble klart at vi får en gutt – det sjette barnet i vår generasjon på min side, men den første gutt av disse (noe som gleder en ventende bestefar, som umiddelbart overøste oss med norske flagg, kransekake og gule roser, og som vel kanskje begynner å kontemplere en reetablering av Gutteklubben) – har min svigerinne og min bror forespurt oss om navnet «Cecilie» muligens kan tilfalle dem. De venter jo en jente (nr. fem i flokken) – og må vel selv få bestemme navn på vedkommende. Vi vet jo ikke med sikkerhet at vi senere vil få en jente, og.

Sangen «Cecilie» har jeg forresten jobbet videre med denne uka – lagt til elgitar og jobbet med miksing og triksing. Vokalspor er på vei («Cecilia, you never were my baby … Cecilia, are you ever gonna be my baby…)». Joda, som det framgår så har sangen nå endret navn til «Cecilia», fordi jeg ikke riktig vet hvordan «Cecilie» uttales på engelsk. Simon & Garfunkel, vi sitter herved i samme bås. – Og nei, kona mi, jeg er IKKE skuffet over at det ikke ble en jente. Jeg ville blitt nøyaktig like glad for en jente som for en gutt, tror jeg.

Den vordende mormor, min egen mamma, ga oss igår en smekke. Kona har dessuten kjøpt en body, som i likhet med sokkene hun kjøpte tidligere er blåstripet. I likhet med favorittskjorta hennes for tiden – jeg aner et mønster. Jo, og så ga søstera mi oss en foreldrebok med glimt i (bok)øyet, om det visstnok monstrøse livet til alminnelige småbarnsforeldre. Så her har det regnet på både klokker og prestesønn.

Av andre beibirelaterte smånyheter kan nevnes at vi har tenkt videre på foreldrepermisjonen, heri inkludert pappapermen. Det går i skrivende stund mot 47 uker med full lønn, og kona har antydet at hun kan ta seks måneder perm og jeg fem. Vi var innom NAV fredag etter Familiesenteret, og fikk endel nyttig info (selv om Lånekassas regler ennå er noe uklare for oss). Resten av kabalen kan ikke legges før min jobbsituasjon for 2013 er avklart.

Ellers spirer og gror det i kjøkkenhagen (gulrot, dill og salat gjør seg alle gjeldende, basilikum og timian lar vente på seg). Og vi er halvveis i svangerskapet.

Fra ultralydundersøkelsen 15. mai (uke 19): Hode, fot, og eh, manndommen til Matias Laurits.