Kjære Cecilie/Cecilia/Lauritz/Matias,

Posted: februar 18, 2012 in Døden, Eksistens, Fremtiden, Kona, Livet, Magen, Verden

eller hva du nå blir hetende, dette er min første post i pappaaablogg. Denne gangen henvender jeg meg til deg, senere kanskje til en annen. For eksempel din mor, den skjønne Helena, når det skulle bli nødvendig. Det er jo ikke alltid lett. Denne uka har hun funnet ut at hun ikke er noen jernkvinne. Hun har nå (etter den aller første posten som seg hør og bør ble hetende «Olà!«; og den andre likeså «UHUUUU!!!«) tatt til medisinsk-klingende overskrifter, denne uka noe man kan oversette fra portugisisk (uten at det hjelper det minste) til «vasomotorisk rhinitt». Som sagt. Sjansen er nok overhengende for at det blir mindre slike overskrifter her i denne min pappaaablogg. Hun: Vordende mor; jeg: vordende far, og du, vår kjære Cecilie/Cecilia/Lauritz/Matias: Nosso Milagrinho – Vårt lille mirakel – presente de Deus pra nós – Guds presang til oss.

Ikke vet jeg om du vil bli rørt eller fornærmet av slikt snakk. Er du virkelig vårt mirakel – ikke ditt eget? Guds presang til oss, ikke deg selv? Selvfølgelig er du begge deler. Det er stort for oss, dette, men (sic) naturligvis enda større for deg. Våre liv forandrer seg – du blir til. Fra 0 til 100 på ni måneder – mens din mor kanskje legger på seg 10 kg i prosessen; og din far forhåpentligvis ingenting.

For halvannen uke siden var jeg i Stavanger for å undervise i Ex.Phil. (NB til studentene mine: Dette er en formålsforklaring). Der snakket vi om store spørsmål om liv og død. Det går jo mye i sånt innen sykepleien (og det er nettopp sykepleiestudenter jeg underviser). Jeg leste deler av Zapffe’s «Den siste Messias» høyt for dem – et av dagens temaer var nemlig eksistensialisme. Jeg viste også til Albert Camus sin påstand om at det eneste filosofiske spørsmålet som sant å si betyr noe er hvorvidt livet er verdt å leve. For Camus dreide dette seg om selvmordet – det å velge å leve, eller å opphøre å leve. Zapffe på sin side fremholdt frivillig stans i all menneskelig reproduksjon som den eneste virkelige løsning på verdensproblemene.

Og nå skal jeg altså være med på å sette et barn til verden. Det gjør jeg uten tvil, og med en klar bevissthet om hva det innebærer. Denne måneden blir vi fem millioner her i Norge, og omtrentlig dette året runder vi 7 milliarder på kloden som helhet. Det er ikke det at vår levende planet behøver flere mennesker, men jeg tror kanskje at en ekstra Cecilie/Cecilia/Lauritz/Matias kan komme godt med.

(Forøvrig har din mor og jeg i utgangspunktet, insh Allah, blitt enige om vi ønsker oss ett eget barn – altså deg – pluss ett adoptert barn; så det skal nok bli balanse i verdensregnskapet, skal du se).

Jo, det å få barn, det er sterke saker, av eksistensiell betydning – rent til å bli ydmyk av. Og ydmykhet er faktisk ikke det alle forbinder med din far – noen kanskje,  her og der (spredt fra knatt til knaus) men slett ikke alle, like mange forbinder meg med arroganse og bedrevitende holdninger. Én ting kan jeg love: For deg, Cecilie/Cecilia/Lauritz/Matias – for din skyld – skal jeg anstrenge meg for å bli et bedre menneske. For man må jo ha forbilder. Disse forbildene behøver vel ikke alltid å være dine foreldre, men det er jo ålreit om de er gode kandidater, så har du litt å velge i.

Sterke saker. I motsetning til deg skal ikke din mor og jeg, dine besteforeldre, din tante og dine onkler bli til, den prosessen har vi gått gjennom forlengst, i hvert fall teknisk sett (selv om mennesket strengt tatt alltid er noe vordende, blivende). Nei, vi skal forandre oss. Vi bytter roller – fra bror til onkel, fra søster til tante, fra far til bestefar og fra mor til bestemor – fra Helena til mamma, fra Morten til pappaaa. Det vi har begitt oss inn på (etter lang tids prøven) er livsforandrende, ikke minst for din mor og meg (i verdensregnskapet står en notis innrisset i margen ved dine vordende foreldres navn: «Vordende», «vordende»).

***

Det sies at det ikke bare er mora som føler seg gravid, men faren og. Det må jo ikke minst gjelde i vårt likestilte Norge. Og det er mye i det. Jeg føler cravings over en lav sko (oliven og hvitløk og…). Så her er det: Et bilde av magen min i uke 7.

Magen uke 7

Kommentarer
  1. vindix sier:

    Reblogged this on Nosso milagrinho.

  2. […] var født”. Jeg tenker på framtiden (som de sier i FIVH). På mitt framtidsbarn (dvs. deg, kjære Cecilie/Cecilia/Lauritz/Matias). Framtiden […]

  3. […] omtalt tidligere i herværende blogg har vi så langt tenkt på navnene Cecilie eller Cecilia dersom det blir en jente (PS til nye […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s