Kjære gutten min,

slik så du altså ut 32 uker og 5 dager ut i svangerskapet.

Først et lite gjesp?

Matias Laurits, 32 uker og 5 dager.

Og så en tenksom positur (som far så sønn?).

Matias, 32 uker og 5 dager.

 

Kjære Matias Laurits,

nå etter ultralydundersøkelsen den 15. mai vet vi at det er deg vi går og bærer på (enkelte av oss, da). Du er en gutt – vår gutt.

Og du som du har utviklet deg de siste månedene.

Småen (nå kjent som Matias Laurits) uke 7, 12 og 19.

Tenk å bli til, sånn nesten fra intet. Som biosemiotiker som legger Umwelt-perspektivet til grunn mener jeg selvsagt at du ikke bare er til, men er omgitt av din egen subjektive erfaringsverden allerede. Bevisstheten din skal lenge være i utvikling, og mye av det grunnleggende er ikke på plass før du blir 1 år eller så. Men du lever, du sanser, du erfarer – allerede. Nå skal hørselssansen være utviklet. Og du drikker fostervann og pisser det ut, og smaker vel på det i prosessen? Jeg undres hvordan det smaker. Under ultralydundersøkelsen fikk vi sett øynene dine, som er i bevegelse allerede, selv om øyenlokkene ennå så å si er gjengrodd og ikke har åpnet seg. Hvilke toner av lys, skygge og farge er det du ser? Og så er det følelsen av balanse og bevegelse, som når kona mi (mora di) snur seg i sengen om natta – det er tydelig at du ikke er like tilfreds med alle liggestillinger. Dette som kona opplever som spark, det er kanskje heller en av hendene dine? Er det utforskning, dette, eller ligger det noe annet bak? Som foreldre kan vi vanskelig unngå å lete etter signaler, tegn…

Fra ultralydundersøkelsen 15. mai (uke 19): Helfigur, helfigur, hode.

Fosterlivet, det skal vi i høyeste grad ta på alvor (-1årsalderen, som vi må kalle den etter gjeldende nomenklatur). Det er ikke til å legge skjul på at det er noe eget ved å bli født, og være født – man begynner å puste, å spise og drikke ved bruk av munn og svelg, og nye horisonter åpner seg – mor opphører gradvis å være det landskap man først inngikk som en organisk del av. Men alt i fosterlivet er man et erfarende, handlende vesen, som gradvis opparbeider seg kjennskap til denne verden, og gradvis får et slags grep om livet.

Ultralydundersøkelsen tirsdag denne uka gjorde sterkt inntrykk. Jeg gikk som svimeslått eller nyforelsket resten av dagen og den første natten. Dagen etter spurte jeg meg hva som hadde skjedd dagen før, det føltes som om jeg hadde landet på Mars, skrev jeg på Face. Da noen så nevnte månelanding, som en slags assosiativ oppfølging, måtte jeg vedgå at dét ordet de siste årene har fått en annen og noe hulere klang (men utslippsfrie beibier, det er kanskje på sikt et mål?).

Senere i uka, nærmere bestemt fredag, gikk kona og jeg på Familiesenteret (henvist av jordmor), men det hadde vi visst forskjellig forståelse av, så det skar seg, viste det seg. Nok om det her og nå (vi er venner igjen nå).

Etter at det ble klart at vi får en gutt – det sjette barnet i vår generasjon på min side, men den første gutt av disse (noe som gleder en ventende bestefar, som umiddelbart overøste oss med norske flagg, kransekake og gule roser, og som vel kanskje begynner å kontemplere en reetablering av Gutteklubben) – har min svigerinne og min bror forespurt oss om navnet «Cecilie» muligens kan tilfalle dem. De venter jo en jente (nr. fem i flokken) – og må vel selv få bestemme navn på vedkommende. Vi vet jo ikke med sikkerhet at vi senere vil få en jente, og.

Sangen «Cecilie» har jeg forresten jobbet videre med denne uka – lagt til elgitar og jobbet med miksing og triksing. Vokalspor er på vei («Cecilia, you never were my baby … Cecilia, are you ever gonna be my baby…)». Joda, som det framgår så har sangen nå endret navn til «Cecilia», fordi jeg ikke riktig vet hvordan «Cecilie» uttales på engelsk. Simon & Garfunkel, vi sitter herved i samme bås. – Og nei, kona mi, jeg er IKKE skuffet over at det ikke ble en jente. Jeg ville blitt nøyaktig like glad for en jente som for en gutt, tror jeg.

Den vordende mormor, min egen mamma, ga oss igår en smekke. Kona har dessuten kjøpt en body, som i likhet med sokkene hun kjøpte tidligere er blåstripet. I likhet med favorittskjorta hennes for tiden – jeg aner et mønster. Jo, og så ga søstera mi oss en foreldrebok med glimt i (bok)øyet, om det visstnok monstrøse livet til alminnelige småbarnsforeldre. Så her har det regnet på både klokker og prestesønn.

Av andre beibirelaterte smånyheter kan nevnes at vi har tenkt videre på foreldrepermisjonen, heri inkludert pappapermen. Det går i skrivende stund mot 47 uker med full lønn, og kona har antydet at hun kan ta seks måneder perm og jeg fem. Vi var innom NAV fredag etter Familiesenteret, og fikk endel nyttig info (selv om Lånekassas regler ennå er noe uklare for oss). Resten av kabalen kan ikke legges før min jobbsituasjon for 2013 er avklart.

Ellers spirer og gror det i kjøkkenhagen (gulrot, dill og salat gjør seg alle gjeldende, basilikum og timian lar vente på seg). Og vi er halvveis i svangerskapet.

Fra ultralydundersøkelsen 15. mai (uke 19): Hode, fot, og eh, manndommen til Matias Laurits.

Kjære Småen,

nå var det godt å få se litt ordentlig på deg. Det var idag vi var til ultralyd for andre gang – etter 12 uker, nærmere bestemt 12 uker og 1 dag. Og du så stor du var blitt! 6 centimeter i sammenkrøllet tilstand. Godt og vel en femdobling av lengden siden vår første ultralyd, for en fem ukers tid siden, nærmere bestemt den 20. februar. Hjerterytmen ble denne gang målt til 161 hjerteslag per minutt, like etter et lite sprell vel og merke. Gynekologen til kona ser vi kanskje ikke mere til i denne sammenhengen, for alt så bra ut – en stor takk skal han uansett ha for å vise oss vei på livets vei. Neste innkikk i livmora til kona blir 15. mai, i uke 20 (19 uker + 2 dager), men da er det på sykehuset seansen skal foregå.

Det er litt av et syn. Livet som ligger der og blir til like foran oss (eller i oss, for enkeltes vedkommende), ja som alt ER til, med sprell og greier. Et frampek på fremtiden. Eksistens på ramme alvor. Og så hvordan det reflekterer tilbake til oss, da – opphavet i siste generasjon (tenk å kunne lage noe sånt – «føler du deg flink?», spurte jeg kona, som ikke nektet for det).

Her er hen. Småen selv.

Småen, 26. mars 2012 (12 uker og 1 dag). Her i et rolig øyeblikk.

Rundt seks minutter fikk vi se denne gangen. Fingre og tær ble telt, hjerne og hjerte studert. Og Småen? Hen hoppet liksom til med jevne mellomrom, i en slags spasmeaktig bevegelse som satte hele den lille kroppen i bevegelse, fra ryggraden og ut. Er dette reflekser, eller viljestyrt? Viljestyrt var i hvert fall bevegelsen av hendene – til munnen og tilbake, til munnen og tilbake (så mye å utforske!). Og så et nytt sprell. Og så enda et. Vi har videoopptak, og regner med å få tilgjengeliggjort det i herværende blogg og konas Nosso Milagrinho med det første. Muligens satt til musikk (låta «Moves like Jagger»).

Småen den 26. mars 2012 (12 uker og 1 dag). Her viser hen de fem fingrene på høyre hånd, muligens i suttepositur.

– Nå er det bare én vei ut, lo kona, med tanke på at Småen ikke må bli altfor stor før fødselen finner sted. Han er en centimeter lenger nå enn vi hadde trodd han skulle være. – Og så bærer det avgårde med oppdragelse og greier (konas hylende parodi på YouTube-fenomenet «Para nossa alegriiiiiiia» har allerede vakt betydelig bekymring i faderlige kretser. Sånt bør det bli slutt på nå som vi med egne øyne har sett hvordan selv konas latterkuler setter i gang de reneste jordskjelv i Småens verden!). Oppdragelsen er jo ikke noe som begynner i friluft, den begynner mens den lille ennå er trygt inne i moras mage. Mora di, det er ditt første landskap. Beveges hun, beveges Jorda (den første Jord). – Så får det heller være at kona fremdeles sliter med litt bekkenløsningssmerter. Jeg undres om hvordan de slepende bevegelsene disse smertene resulterer i gjenskapes i Småens verden?

Et PS til slutt: Reiseplanene begynner å komme på plass. Vi hadde bestemt oss for å vente til den ultralydundersøkelsen vi gjennomførte idag før vi skulle bestille billetter til Brasiltur (gitt Småens flerkulturelle bakgrunn – ja dette blir jo første gang på tur, uhuuuuuu!). Og nå er det gjort. Med avreise 14. juni og retur 3. juli. Så får vi se hvordan magen ser ut da.

Magen, uke 13? Søster til høyre.

Kjære pappa,

i en uke hvori inngikk både kvinnedag og en ren liten helvetesuke for kona, som rapporterte om sin første erfaring med bekkenløsningssmerter, og de neste par dagene ikke bare overveldende kvalme men dertil for henne helt uvant oppkasteri (noe som innebar oppkastseanse nr. 2 og 3 i hennes liv) – så skal det likevel handle om deg. Min far. Pappa. Og omsorgsfull svigerfar, samt vordende bestefar.

Bekkenløsning.

Jeg kan skjønne at det klør i bestefarfingrene. Du har jo fått endel trening som bestefar allerede, ved å bruke mine søsken og deres avkom som forsøkskaniner. Så du er godt trent – og later til å egne deg riktig godt som bestefarsfigur. Vi har jo snakket mye om mannsrollen, du og jeg. Ja kanskje mest du, men likevel. Her går det en tråd helt tilbake til Gutteklubben i Åmli. Du har alltid lagt vekt på farsrollen (og din ønskede rolle som Pater Familias – jamfør forøvrig ditt nickname på Verdidebatt.no, Fader). Siden kona kom til landet, og før det inn i livet mitt, har du også lagt stor vekt på rollen som svigerfar. Du stiller villig opp – og spør stadig vekk om det er noe hun trenger, nå i graviditetens underlige og overrumplende tid.

Joda, ikke at det involverer meg, men det går vel også en rød tråd fra Gutteklubben du dro i gang for meg og min bror med flere i sin tid, og Mannsgruppen du de siste årene har beskjeftiget deg med. Også der visstnok som en slags rollemodell for yngre kjønnsfeller. Disse kvinnene er det vel iblant verre med, selv om du som nevnt eller i hvert fall antydet har utmerket skussmål fra mine fire nieser (for hvilke jeg selv har tjent som onkel, med fine karakterer såvidt jeg vet, men dog ikke slik en voldsom suksess som Bestefar (og Bestemor)). Rapportene fra Kvinnefronten tar du gjerne med store klyper salt. Men nok om det (som du pleier å si).

Vil også jeg en dag ønske meg en rolle som familiepatriark, og ha som ambisjon å samle hele familien rundt meg? Man skal aldri si aldri. Som far, så sønn, sies det; eplet faller som kjent ikke langt fra stammen (med mindre, som min bror bemerket, det da står i en bakke). Det er jo én ting å forholde seg til sine foreldre, som man liksom skal frigjøre seg fra og være selvstendige i forhold til – men en ganske annen sak å forholde seg til eget avkom, med alle de forventninger det kan føre med seg. Du (og mamma!) er mitt opphav. Min evolusjonære forvandlingsportal til denne verden. Jeg føler en viss empati, nå som jeg selv skal bli far. Og det er klart jeg har visse forventninger til min vordende datter eller sønn – forventninger som denne Homo umulicus nesten garantert ikke vil makte å leve opp til (men kanskje vil vedkommende leve opp til helt uante forventninger istedet?). Hvilket forventningspress!

Men nok om maskuliniteten, med all dens bråkjekkhet og sårbarhet. Det blir litt meta å skrive om min egen far – når jeg selv skal bli far. En av mine systemteoretiske biosemiotiske alternativvitenskapelige kolleger kunne saktens sagt det slik:

Terje [Morten [Cecilie/Cecilia/Lauritz/Matias]],

eller på generell og i større grad megetsigende form

Far [sønn [sønn]]

eller

Far [sønn [datter]],

dvs. i det hele tatt

Far [barn [barn]].

Som sagt, du (og mamma!) er opphavet. Og jeg, jeg står i en klamme etter deg (som min vordende etter meg; inntil det blir tid for nye klammer, og nye begynnelser).

Et PS om reiseplaner: Kona har vært til fastlegen sin denne uka. Der fikk hun vite at hvorvidt hun får lov til å dra til Brasil i juni på familiebesøk avhenger av nevnte fastleges vurdering av hennes daværende helsetilstand. Noe som visstnok vil bli vurdert i mai en gang. Så får vi se hvordan magen hennes ser ut da.

Magene, uke 10.