nå etter ultralydundersøkelsen den 15. mai vet vi at det er deg vi går og bærer på (enkelte av oss, da). Du er en gutt – vår gutt.

Og du som du har utviklet deg de siste månedene.

Småen (nå kjent som Matias Laurits) uke 7, 12 og 19.

Tenk å bli til, sånn nesten fra intet. Som biosemiotiker som legger Umwelt-perspektivet til grunn mener jeg selvsagt at du ikke bare er til, men er omgitt av din egen subjektive erfaringsverden allerede. Bevisstheten din skal lenge være i utvikling, og mye av det grunnleggende er ikke på plass før du blir 1 år eller så. Men du lever, du sanser, du erfarer – allerede. Nå skal hørselssansen være utviklet. Og du drikker fostervann og pisser det ut, og smaker vel på det i prosessen? Jeg undres hvordan det smaker. Under ultralydundersøkelsen fikk vi sett øynene dine, som er i bevegelse allerede, selv om øyenlokkene ennå så å si er gjengrodd og ikke har åpnet seg. Hvilke toner av lys, skygge og farge er det du ser? Og så er det følelsen av balanse og bevegelse, som når kona mi (mora di) snur seg i sengen om natta – det er tydelig at du ikke er like tilfreds med alle liggestillinger. Dette som kona opplever som spark, det er kanskje heller en av hendene dine? Er det utforskning, dette, eller ligger det noe annet bak? Som foreldre kan vi vanskelig unngå å lete etter signaler, tegn…

Fra ultralydundersøkelsen 15. mai (uke 19): Helfigur, helfigur, hode.

Fosterlivet, det skal vi i høyeste grad ta på alvor (-1årsalderen, som vi må kalle den etter gjeldende nomenklatur). Det er ikke til å legge skjul på at det er noe eget ved å bli født, og være født – man begynner å puste, å spise og drikke ved bruk av munn og svelg, og nye horisonter åpner seg – mor opphører gradvis å være det landskap man først inngikk som en organisk del av. Men alt i fosterlivet er man et erfarende, handlende vesen, som gradvis opparbeider seg kjennskap til denne verden, og gradvis får et slags grep om livet.

Ultralydundersøkelsen tirsdag denne uka gjorde sterkt inntrykk. Jeg gikk som svimeslått eller nyforelsket resten av dagen og den første natten. Dagen etter spurte jeg meg hva som hadde skjedd dagen før, det føltes som om jeg hadde landet på Mars, skrev jeg på Face. Da noen så nevnte månelanding, som en slags assosiativ oppfølging, måtte jeg vedgå at dét ordet de siste årene har fått en annen og noe hulere klang (men utslippsfrie beibier, det er kanskje på sikt et mål?).

Senere i uka, nærmere bestemt fredag, gikk kona og jeg på Familiesenteret (henvist av jordmor), men det hadde vi visst forskjellig forståelse av, så det skar seg, viste det seg. Nok om det her og nå (vi er venner igjen nå).

Etter at det ble klart at vi får en gutt – det sjette barnet i vår generasjon på min side, men den første gutt av disse (noe som gleder en ventende bestefar, som umiddelbart overøste oss med norske flagg, kransekake og gule roser, og som vel kanskje begynner å kontemplere en reetablering av Gutteklubben) – har min svigerinne og min bror forespurt oss om navnet «Cecilie» muligens kan tilfalle dem. De venter jo en jente (nr. fem i flokken) – og må vel selv få bestemme navn på vedkommende. Vi vet jo ikke med sikkerhet at vi senere vil få en jente, og.

Sangen «Cecilie» har jeg forresten jobbet videre med denne uka – lagt til elgitar og jobbet med miksing og triksing. Vokalspor er på vei («Cecilia, you never were my baby … Cecilia, are you ever gonna be my baby…)». Joda, som det framgår så har sangen nå endret navn til «Cecilia», fordi jeg ikke riktig vet hvordan «Cecilie» uttales på engelsk. Simon & Garfunkel, vi sitter herved i samme bås. – Og nei, kona mi, jeg er IKKE skuffet over at det ikke ble en jente. Jeg ville blitt nøyaktig like glad for en jente som for en gutt, tror jeg.

Den vordende mormor, min egen mamma, ga oss igår en smekke. Kona har dessuten kjøpt en body, som i likhet med sokkene hun kjøpte tidligere er blåstripet. I likhet med favorittskjorta hennes for tiden – jeg aner et mønster. Jo, og så ga søstera mi oss en foreldrebok med glimt i (bok)øyet, om det visstnok monstrøse livet til alminnelige småbarnsforeldre. Så her har det regnet på både klokker og prestesønn.

Av andre beibirelaterte smånyheter kan nevnes at vi har tenkt videre på foreldrepermisjonen, heri inkludert pappapermen. Det går i skrivende stund mot 47 uker med full lønn, og kona har antydet at hun kan ta seks måneder perm og jeg fem. Vi var innom NAV fredag etter Familiesenteret, og fikk endel nyttig info (selv om Lånekassas regler ennå er noe uklare for oss). Resten av kabalen kan ikke legges før min jobbsituasjon for 2013 er avklart.

Ellers spirer og gror det i kjøkkenhagen (gulrot, dill og salat gjør seg alle gjeldende, basilikum og timian lar vente på seg). Og vi er halvveis i svangerskapet.

Fra ultralydundersøkelsen 15. mai (uke 19): Hode, fot, og eh, manndommen til Matias Laurits.

About these ads
Kommentarer
  1. Terje Tønnessen sier:

    flott…virkelig en sympatisk & empatisk opplevelsesbeskrivelse…om et mysterium & et under bare Gud forstår i sin bredde & dybde…

  2. Broder Thomas sier:

    Den svimeslåttheten du nevner etter ultralyden, kan du sannsynligvis gange med 10, 100, eller mer etter hvordan du føler deg etter fødselen … så det er fortsatt et stigende spenningskurve i vente, bare å glede seg!! jeg tror også det for min egen del blir like stort, skummelt, fint, fantastisk og sprøtt denne gangen som forrige gang ….

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s